Jeg hater å tape, og det virker som om jeg er i en serie av nederlag.

Maleriet til Dorian Gray lå aldri i hvelvet til biblioteket. Vi har for øyeblikket null ide på hvor den er, og den eneste personen som kan spore det opp blir sannsynligvis holdet som gissel på en lagringsplass med alle slags forbannede gjenstander. Kuken til Balthazar er fortsatt forbannet, og det er ingen enkel måte å fjerne den på. Jeg har allerede gjort det verre en gang. Jeg håper den ikke faller av denne gangen. Jeg var helt i mot å gifte meg med Reyson da han våknet og kunngjorde at jeg ville bli hans nye kone, men besluttsomheten min svekkes... Jeg begynner å bry meg om den jævla guden.

De eneste som vet hvor maleriet til Dorian er, er Dorian og demonmesteren til Bram. Selv om vi finner Dorian, så kan vi ikke drepe ham uten maleriet hans. Jeg vet bedre enn noen at når en heks virkelig ikke vil at du skal rote i tingene deres, så er utfallet vanligvis dødelig. Jeg forstår at vi trenger demonmesteren, men siden vi alle risikerer livene våre for å få ham ut av den fellen, bør han gi Bram friheten sin, fordi jeg trives å ha den Helveteshunden i nærheten.

Jeg begynner å bry meg om alle disse folkene som har krasjet inn i livet mitt og biblioteket mitt, men jeg savner de vanlige dagene der jeg hjalp med forbannelser, trylleformler og territoriale uenigheter. Jeg vil gjerne forsvinne inn i erotikkavdelingen vår en liten stund og late som om Dorian Gray ikke samler en hær av overnaturlige vesener.